Takk for i år

Da var vi i gang med avsluttingen igjen. Vi avslutter alt både liten og stor har holdt på med siden august. Dansing, tromming, korpset, skolen, SFO, jobben, gamlejobben, de forskjellige venne- og venninnekonstellasjonene. Alt skal avsluttes.  Akkompagnert av pepperkaker og andre, tørre småkaker. Samt en og annen halvblaut klementin. Noen ganger en decent middag. Men mest av alt spiser vi pepperkaker.

Det eneste som muligens ikke blir avsluttet er kickboxingen. Av den enkle grunn at herr Bang er treneren. Som er like mettet på pepperkaker og avslutninger som undertegnede. Det forbauser meg egentlig at ikke Elixia også prøver seg på avslutting av alle gruppetimene sine. Det hadde vært noe, "Hei! Ta en marsipangris, og så bruker vi de neste 50 minuttene på å forbrenne 1/3 av de kaloriene vi akkurat fikk i oss. Sees i januar til vår nye fatburner-klasse!". Jeg hadde sprunget fra time til time. Marsipan er det beste jeg vet. 

Nå er det ikke sånn at vi kjeder oss på disse avslutningene. Tvert i mot. Det er bare litt mange av dem klemt inn på så få dager. Det var med stor glede og entusiasme vi brukte 7 timer av helgen på danseoppvisninger på Chateuneuf. Uberegnelige barn, en ekte scene og et stort publikum er en ubetalelig kombinasjon. Én times avslutning av trommeundervisningen i ettermiddag var også stas. De andre trommebarna (og foreldrene) klarte å komme en hel havltime for sent. Vi tre presise benyttet tiden til trestemt julemusikk på xylofon. Vakkert. Juleforestillingene på skolen, derimot, kan fort bli litt langdryg. Én ting er å se på egne barn som fremfører skuespill. En annen ting er å se på andres barn gjøre akkurat det samme. Jeg tar med telefonen. Så kan jeg spille Hay Day i smug om jeg skulle slite med konsentrasjonen. Julebord med jobb blir sikkert også gøy - der er det mange artige individer jeg lar meg underholde av. Det er bare om å gjøre å huske på å gå hjem før noen kommer med den kjempegode idéen om nashhhh. Det er jo nemlig ikke sånn at det finnes en eneste ledig dag å være ørlite grann bakfull på. Her er det program hver eneste dag, gitt.

Den faste tilstedeværelsen på Rockefeller der Penthouse Playboys vrikker julen inn senere denne uken er høydepunktet på dei faste desember-postane. Ingenting gir meg mer julestemningen enn gull- og paljettkledte menn og høylytt, ukritisk allsang. Jeg er til vanlig ingen allsanger, tvert i mot. Jeg gjør mye for å slippe. Men på disse konsertene er det anderledes. Der synger vi alle. Jeg også. Og reportoaret er stort: Min største kjærlighet, Den du veit og Forelska i lærer'n. Lyckliga gatan, Hjernen er alene, Last Christmas. Priceless. Men: Fullt så gøy som i fjor trenger ikke årets konsert å bli - i fjor hadde jeg på et tidspunkt utsikt over Pikenes Jens - hele Norges førsteelsker - fra en litt uvanlig vinkel:

Et sterkt syn. En sterk opplevelse.

Nei. Nå er det kveld. Burde vært i seng for over en time siden. Tar med en pepperkake i hånden. One for the morning.

...